Utvikling av sjakklige ferdigheter

Utvikling av sjakklige ferdigheter – En ny forståelse

I lys av nye oppdagelser innen forskning omkring bevissthet og sinn, turde et helt nytt rammeverk for forståelse av utviklingen av sjakklige ferdigheter smies ut, og den foreliggende diskusjonen tar sitt utgangspunkt i Jonathan Rowsons velskrevne og tankevekkende artikkel fra NIC (New In Chess) 2008/05. Rowson diskuterer betydningen av talent og forholdet mellom åpningsteoretiske studier kontra generelle sjakklige ferdigheter forklart ved ”bevisst hukommelse” og det mer velkjente ”mønstergjenkjennelse”. Vår analyse dreier seg om disse begrepene og avdekker en annen posisjon enn hva Rowson, som sitert under, inntar.

Introduksjon

Premissene for å utfordre Rowsons forståelse baseres på “Merk Verden”, Tor Nørretranders fremragende og fortsatt relevante bok om bevissthet fra 1991 og først skal vi se på noen grunnleggende premisser for tilegnelsen av sjakklige ferdigheter.

Forskning (Kornhuber, Deecke, Libet, senere reprodusert og publisert i Brain, 1991) har påvist at en hver tilsynelatende viljesbasert handling normalt begynner ubevisst hvor hjernen underbevisst forbereder handlingen før bevisstheten informeres.

Distinksjonen mellom hva vi er bevisste og ikke, kan kalles ”bevissthetens grensesnitt”, som illustrerer det menneskelige sinns gjennomsiktighet. Illustrerende kan være en analogi fra dataverdenen hvor hva vi ser på skjermen kun er en brøkdel av hva som foregår under overflaten. Dette impliserer at, kontra populær og tradisjonell forståelse, bevisstheten ikke kan igangsette handlinger, men kan legge ned ”veto” mot, eller avbryte, impulser som leder til uønskede, uheldige, pinlige eller umoralske handlinger.

Problemet med forestillingen om vår frie vilje, er at dersom man befinner seg i et vakuum, et nowhere, for å tale noe billedlig, hvor alle muligheter kan betraktes som logisk ekvivalente eller like, er umulig å redegjøre for hvorfor man skulle ville noe fremfor noe annet. Ved å forholde seg til impulser fra hjernen bevisstheten så tar stilling til, berges den ”frie vilje”, om enn i en negativ forstand, siden bevisstheten (ofte forstått som vilje) ikke selv igangsetter handlinger eller impulser fra nevnte vakuum, noe som impliserer at beslutninger kan være ”bevisste” kun i den svake betydningen, dvs. kun i vetoet og ikke i igangsettingen. Viktig å være oppmerksom på, er at selv å avstå fra å handle ved impulser trigget også er ekvivalent med å handle, ofte kjent som unnlatelsessynder.

Således berges den ”frie vilje”, om enn i en negativ betydning, siden den ikke selv fortsettlig igangsetter handlinger eller impulser, noe som impliserer at beslutninger kan være ”bevisste” kun i den svake betydningen, altså at ”bevisste beslutninger” eksisterer kun i vetoet og ikke i igangsettingen. Bevissthet kan praktisk talt sies å være i andre enden av cerebrale (hjerne) prosesser, til forveksling lik vår tyske sjakkspillende venn som pleier å si: ”Hva har vi her?” Disse tilsynelatende abstrakte funn har ganske visst noen revolusjonerende, konkrete konsekvenser for menneskelivet generelt og for sjakkspilling spesielt.

Bevisst hukommelse

Med henblikk på omfanget av forholdet mellom studier av åpningsteori og generelle sjakklige ferdigheter, innleder vi med å sitere Rowson fra s. 83-84 (vår kursivering):

”Kan hende du tror du lærer åpningstrekk, men mens du ”bevisst memorerer” varianter, lærer du underbevisst nye strukturer, blir fortrolig med nye felter, plukker opp nye ”mønstre” og ideer og det meste av dette gjør deg trolig til en bedre spiller generelt.”

Det er flere temmelig uklare og problematiske aspekter (se kursivering) i dette sitatet og vi begynner med at det ikke finnes noe slikt som bevisst hukommelse, fordi hukommelse og hjerneaktivitet (ubevisst) foregår uavhengig av bevisstheten og mulige viljeshandlinger.

Strengt tatt er det ikke vårt bevisste ”jeg” som glemmer, men ubevisste prosesser betegnet ved pronomenet ”meg”. Å glemme ”med vilje” er som ’ å bukke med hensikt’, en selvmotsigelse, som mer ligner på fortrengning eller undertrykking enn egentlig glemsomhet. Med henblikk på hukommelse, er det ingen som glemmer ”med hensikt”, skjønt vi alle antakelig er fortrolige med unnlatelsessynder. Dette betyr at verken å huske eller å glemme styres av viljen eller annen viljesstyrt aktivitet, men at unnlatelsessynder muliggjøres, fordi impulser allerede ubevisst trigget, deretter stoppes eller avbrytes.

Verdens toppspillere sies å ha en sterk hukommelse, men det synes ingen grunn til å anta at de er mer ”bevisste” i betydningen at de sterkere skulle ville (ønske) huske enn andre dødelige brikkeflyttere. En ikke ukjent Fischer var kjent for sin hukommelse og skrev ned samtlige av sine 22 lynpartier i Herceg-Novi i 1970, og dette hadde ingenting å gjøre med at han ”ønsket” å huske, partiene satt av naturlige grunner i hukommelsen hans.

Annerledes formulert: uavhengig av spillestyrke deler sjakkspillere den samme grad, kvalitet eller ”mengde” bevissthet, som igjen er forskjellig fra ”tilstedeværelse” eller ”oppmerksomhet” (awareness).

Det finnes selvsagt ulike hukommelsestriks, hvis paradoks ligger i at disse også må memoreres, men når det gjelder å huske sjakkteori, hovedvarianter, bivarianter, alle forgreninger, ulike strukturer osv., er disse teknikkene ganske enkelt for ineffektive til å fungere skikkelig. Dersom hukommelse var bevisst, ville det å huske synes å baseres på viljeshandlinger hvor vi ikke ville ha noen grunner til ikke å huske hva vi burde, inkludert alle typer sjakklitteratur til våre kjæres fødselsdager. I tillegg falmer hukommelsen med tiden, noe som ville vært uproblematisk dersom den var basert på viljeshandlinger, fordi, vi, når som helst, ved ren viljesanstrengelse, kunne gjenkalle hvilken sjakkposisjon som helst.

Tilegnelse av Sjakkferdigheter

Hva angår utvikling av sjakklige ferdigheter, fortsetter Rowson (s.84) å forklare Karjakins og Magnus Carlsens tilegnelse av sjakklige ferdigheter mer i kraft av å ha blitt presentert for partier, stillinger, strukturer osv. enn talent eller medfødt evne, som, tilfeldigvis, er i samsvar med tidens pedagogiske ånd, hvor man under- eller nedvurderer betydningen av talent.

Karjakins eller Magnus’ talent (dvs. deres medfødte evne til å absorbere og assimilere hva man presenteres for) spiller en langt større rolle enn hva Rowson synes å ta høyde for. Uten evnen til å absorbere eller assimilere hva man presenteres for, spiller det ingen rolle hvor mye eller hvor ofte man presenteres for ulike partier, strukturer osv. Rowsons forståelse reduserer sjakklæring til en heller mekanisk øvelse og impliserer at ganske enkelt ved å presenteres for sjakk, ville langt flere spillere langt enklere, blitt langt bedre enn hva som faktisk er tilfelle.

Har Rowson rett, vil være vanskelig å forklare hvordan unge spillere kan være så meget sterkere enn eldre spillere med langt mer erfaring og tid til å assimilere og absorbere uendelig mye mer sjakk enn unge vidundre. Sant nok kan arbeid gjøre mye, men uten talent vil man for alltid synge middelmådighetens sang

Hva som kjennetegner talent, er en viss evne eller kapasitet til langt bedre å dra fordel av og anvende en mindre mengde materiale enn mindre begavede spillere kan. Talent er ekstremt effektiv bruk av forelagt materiale og dette er grunnen til at både Karjakin og Magnus er så sterke som de er allerede i purung alder. Talenter, vidunderbarn og kvikke barn, kjennetegnes ved evnen til å absorbere og assimilere læringsstoff forbausende raskt hvorpå hjernen generaliserer og så frembringer det ene briljante trekk etter det andre, noe som er umulig å forklare dersom eksponering var hovedkomponenten.

Mao: full bevisst gjennomsiktighet med ubegrenset tilgang på informasjon, synes å overflødiggjøre talent og gjøre problematisk å forklare forskjell i spillestyrke mellom sjakkspillere. Av den enkle grunn at bevisstheten er ”nektet adgang” til disse indre prosessene har Rowson rett når han siteres på å si ”trolig”, siden ingen vet eller har den ringeste anelse om hvordan hjernen generaliserer eller behandler absorbert materiale.

Hvem spiller?

Forskning (Kornhuber, Deecke, et.al.) har vist at tenkning, generelt og spesifikt, er uavhengig av bevissthet og vilje (ikke å forveksle med ønsker, drifter, begjær og trang, som er ubevisste) og at mesteparten av informasjonen som passerer gjennom vårt sentralnervesystem er ubevisst, men at vi kanskje kan styre oppmerksomheten (selv om det kan argumenteres for at når vi får vår oppmerksomhet ”fanget”, er også det ubevisst) mot noe. Selve tankeprosessene, materialet og forberedelsene er alle ubevisste, dvs. utenfor vår bevisste kontroll med implikasjonen at vi ikke kan ”tenke hva vi ønsker”, men har tilgang til resultatene av disse prosessene (Julian Jaynes & William James).

At oppmerksomheten kan styres er ikke umiddelbart opplagt: når oppmerksomheten eller interessen fanges, vet vi ikke at vi kan snu hodet før vi kan snu på hodet. Vi må ikke snu hodet, men for overhodet å kunne vende på det må en ubevisst trigget impuls foreligge. Når vi så snur på hodet, kan spørsmålet hvorvidt dette er bevisst eller ikke betimelig stilles. Dersom oppmerksomhet var bevisst, møter vi igjen problemet med handlinger foretatt i et tenkt vakuum: hvorfor skulle vi rette oppmerksomheten mot akkurat dette og ikke noe annet, og igjen kan vi ikke henvise til ubevisste størrelser som ønsker, drifter, lyster, begjær eller innfall, all den tid disse er ubevisste og derfor uavhengig av bevissthetens kontroll. Det fundamentale problemet med spørsmålet om den frie vilje, er spørsmålet om begrunnelse: Hvorfor akkurat dette og ikke noe annet?

Av ytterste viktighet er å se og erkjenne at implikasjonene av at tenkning er ubevisst synes å underminere forestillingen og forståelsen, ikke bare av hvem som spiller, men også hvordan denne spillingen forklares. Ved at tenkning er ubevisst, trekk igangsatt av hjernen og en bevissthet som arbeider gjennom ”veto”, overlates sjakkspilling (og menneskelige aktiviteter generelt) i hendene på det finstemte samspill mellom bevisste og ubevisste prosesser (snarere enn et avgrenset og isolert bevisst Jeg som bokstavelig talt handler utfra ingensteds) ved å vite hva vi skal beholde og hva skal forkaste blant alle forslagene, innfallene og ideene hjernen kommer opp med.

Bevisstheten fungerer mer eller mindre som en ”blunder check” som lett overvåker spillet vårt og ser til at ingen brikker settes i slag eller blir hengende. Mesteparten av tiden under spill, er ikke bevisstheten involvert overhodet. Dersom sjakkspilling var bevisst ville vi aldri gjøre feil, siden ingen bukker med hensikt. Hvorfor skulle vi? Ganske enkelt i kraft av viljeshandlinger kunne vi bestemme oss for å spille de beste trekkene da sjakkbrettet foran oss gir oss tilgang til full informasjon; vi ville ha full oversikt over hva som foregår siden bevisstheten ville vært gjennomsiktig og stillingen på brettet er der for enhver å se. Tradisjonelt forklares og forsøkes begrunnet trekk og partier etter partiet og dette er den vanlige dagsorden; spill først – forklaring etterpå.

Dersom sjakkspilling var bevisst, skulle det logisk vært omvendt; først forklarer vi hvorfor visse trekk skal spilles og så igangsetter hjernen de etterspurte trekk, ikke sant? Om vi kunne gi fullgode og fornuftige forklaringer for hvert eneste trekk vi gjør, hvorfor skulle da hjernen komme opp med en bukk eller trekk som ikke best mulig passer vår forklaring og således gjøre sjakk til det rasjonelle spillet vi oppfatter det for å være? Det russiske ordtaket ”Vi er alle fornøyde med vår fornuft, men ikke med vår stilling”, oppsummerer fint dette tilsynelatende paradokset. I lyn- og hurtigsjakkpartier, hvor bevisstheten omtrent er fraværende, og hvor fornemmelse og intuisjon mer fremtredende, er dette enda tydeligere siden det ikke er tid til å overveie mulige forklaringer før et trekk må igangsettes.

Hvem bukker?

Bukker kan forstås som en type spontane, ugrunnede trekkforslag, dvs. impulser til å spille trekk ødeleggende for stillingen hvis ikke stoppet i tide. Nå snakker vi ikke om generelt strategisk svake trekk, som å feilplassere en offiser forårsaket av mangel på generell sjakkforståelse, men trekk som bokstavelig talt kommer ingenstedsfra, trekk det tilsynelatende ikke finnes noen gode grunner for å spille. Nøkkelspørsmålet er: dersom bevisstheten ikke står for spillingen, hvem står så for bukkingen? Et eller annet eller noen må være ansvarlige for at spillere bukker, og hvem eller hvilken del av oss kan det være? Som nevnt overvåker en lett bevissthet spillet, mens full bevissthet melder straks en sjakkspiller bukker, noe hans/hennes kroppsspråk mer enn ønskelig tydelig illustrerer. Merk rekkefølgen; vi møter aldri spillere som annonserer sine bukker i forveien; vi hører kun om dem som først bukket og DERETTER ble klar over det. Vi har sett dem, har vi ikke? Brølerne? Amatører såvel som profesjonelle ryster vantro på hodet, klør seg i pannen og sukker mens de etter partiet desperat forsøker å komme opp med en rasjonell forklaring. Denne gang kan kun lett berøres brølernes hvorfor og hvordan, men som en generell pekepinn kan sies at brølere forekommer som følge av mangel på samspill mellom hjerne og sinn og synes å ha kun tre mulige forklaringer:

1) Vi tar inn kun deler av brettet pga. utilstrekkelig synsfelt og fokuserer kun på bestemte deler av brettet.

2) Vi tar inn hele stillingen, men noe skjer mens materialet (synsinntrykkene) behandles og resulterer i tilsynelatende spontane og uforklarlige brølere.

3) Selv om vi ser hele brettet, tar ikke hjernen vår alt inn.

(Bukk pga. tidsnød er mer et tidsnødsproblem enn et bukkeproblem og forårsakes av at man spiller for tregt pga mangel på samspill mellom hjerne og sinn)

Den første forklaringen er kanskje den mest åpenbare da den antyder at utilstrekkelig fokus resulterer i mangel på informasjon og således fravær av samspill mellom hjerne og sinn som resulterer i at vi bevisst ikke er i stand til å stoppe impulsen.

Bukker av denne type kan forårsakes både av trøtthet, men også pga. mangel på generelle sjakklige ferdigheter og erfaring. Annerledes formulert: stormestre kan bli ofre for denne type feil pga. trøtthet snarere enn pga. mangel på sjakklig dyktighet mens amatører kan lide under både av mangel på trøtthet og sjakklig dyktighet.

Hva angår forklaring nr. 2, siden vi forsøker å unngå å bukke, dersom bukker har noe som helst å gjøre med hva vi tar inn, hvorfor skulle hjernen behandle materialet på en slik måte at det leder til bukker?

Dette synes å skje kun dersom det er problemer med ”nevrologien”, så å si, noe som er tenkelig, om enn ikke for ofte forekommende. At bevisstheten med hensikt skal feiltolke informasjonen, synes å lede til en interessekonflikt siden sjakkens mål jo er å matte motstanderen og hvorfor skulle man ønske å rote det til for seg selv?

Intrikat blir det når vi kommer til den tredje forklaringen som gjelder profesjonelle såvel som amatører og reiser et betimelig dilemma: det synes umulig å bukke når vi ser hele brettet med våre to øyne, ikke sant? Galt! Denne begrunnelsen for å bukke er nært beslektet med poenget om rekkefølgen sjakk spilles og forklares i, og forskning viser at bare en brøkdel av all informasjonen som går igjennom øynene oppfattes av bevisstheten, noe som antyder at vi utmerket kan se hele brettet uten å oppfatte det. Dette betyr at det kan være biter av informasjon hjernen ikke tar inn eller går glipp av, selv når øynene våre fysisk ser hele brettet. Amatører og profesjonelle oppfatter bokstavelig talt ulike brett selv om de ser det samme brettet og grunnen er ganske enkelt at profesjonelles sinn er bedre trenet i å oppfatte mer informasjon enn amatørers sinn er. Dette er slik fordi persepsjon ikke er basert på viljeshandlinger og at hjernen arbeider uavhengig av hva vi måtte ønske den skulle oppfatte, tenke, mene, tro osv. Bukker skjer, fordi mennesker er feilbarlige og ugrunnede impulser viser seg sterkere enn vår evne til å stoppe dem. Nettopp pga. bevissthetens grensesnitt kan sjakk således sies å være et spill med metafysisk hell/flaks hvor sjakkspillere kan holdes kun delvis ansvarlige og nettopp fordi de ikke er ansvarlige for sine hjernes nevrologi, kan de verken vite hva hjernen kommer opp med i neste trekk og ei heller om de makter å stoppe seg selv fra å bukke eller gjøre et dårlig trekk. Mot slutten av artikkelen skal vi drøfte en vanntett metode for å bekjempe impulsivitet og bukketendenser.

Pattern Recognition

Sjakkspillere, sjakkforfattere og sjakkpsykologer forsøker å forklare sjakkspill ved “mønstergjenkjennelse”, som ved første øyekast kan virke tilforlatelig, men som ved nærmere ettersyn avdekker alvorlige praktiske og konseptuelle problemer.

· Praktiske Problemer

Vi fortelles at stormestre må lære 100 000 mønstre og at mønstergjenkjennelse er hva som skiller stormestre fra mer ordinære spillere. Antallet fremstår som heller vilkårlig. Hvordan avgrenser og måler man antall mønstre? Har lavere ratete stormestre fra 2500-2600 kjennskap til færre mønstre enn stormestre fra 2600-2850?

Dersom ”mønster” forstås som ”brikkekonfigurasjon”, synes det å gjøre tilegnelsen av mønstre enda mer tungvint, avhengig av hvor raskt man kan stille opp ulike stillinger enten på et brett eller en dataskjerm. Ved gjennomsnittlig 10 lærte mønstre pr. dag, ville det ta 27 år å tilegne seg 100 000 mønstre, som i sin tur gjør det vanskelig å forklare hvordan unge super-stormestre som Magnus Carlsen (Stormester 13 år gammel, sjakk lært da han var 8, betyr 20 000 mønstre i året og 55 mønstre hver dag) i slik purung alder kan være langt sterkere enn eldre stormestre som har hatt mer tid til å tilegne seg langt flere mønstre. Eller snakker vi om at ulike stormestre er fortrolige med ulike sett mønstre reflektert i ratingforskjeller?

Siden ingen kjenner alle mulige mønstre, finnes ingen måte å avgjøre om man lærer nyttige mønstre eller kaster bort tiden og at måten å slå en stormester på ville være å få ”non-pattern” stillinger på brettet siden dette ville stenge av mye av hva stormesterens har på sine personlige ”hard disk”. Dersom mønstergjenkjennelse er måten stormestre spiller sjakk på, er det vanskelig å forklare hvorfor stormestres prestasjoner avtar ved aldring siden man kan anta at tilegnede mønstre fortsatt ligger i hjernen og at stormestere ved en liten anstrengelse ville kunne gjenkalle relevante mønstre og således holde prestasjonen på topp. Avtar eldre stormestres prestasjoner fordi andre, ikke-avklarte hjerneprosesser, forstyrrer evnen til å gjenkalle relevante mønstre under partiet? Dette illustrerer klart at sjakkspill er mer enn kun mekanisk reproduksjon av mønstre og at det er umulig å avgjøre hvor mye som er mønstergjenkjennelse og hva som er evne til spontant å frembringe kvalitetstrekk

Mønstergjenkjennelse synes å innebære kun at man ser noe som ligner noe man har sett før, men trekk skal fortsatt gjøres og dersom hjernen sender avgårde en bukk, er verdien av mønstergjenkjennelse øyeblikkelig redusert til nøyaktig null, som synes å antyde av evnen til å frembringe trekk fungerer uavhengig av evnen til å reprodusere/huske mønstre. Et annet fundamentalt problem er sålenge tenkning og læring er ubevisst, finnes ingen måte å avgjøre hvorvidt hjernen oppfatter forskjellige stillinger som mønstre, men psykologer forsøker å fremstille det som en mekanisk, bevisst prosess som gjør mønstre til en likefrem måte å forklare menneskelig atferd på, men strengt tatt forklarer det ikke begivenhetenes virkelige gang. Eneste måte er å reversere prosessen; hva som kalles ”mønstre” er etablert kun etter at de såkalte mønstre er lært og vi rasjonaliserer og forklarer hva som skjer for å gjøre det mulig å lage oppskrifter og skrive instruksjonsbøker osv. for å lære raskere. Når vi lærer, vet vi ikke at det er et mønster vi har foran oss og et relevant spørsmål er; nøyaktig hvordan og når omdannes kaos til mønstre i sjakksinnet? Å lære sjakk minner om Wittgensteins idé om hvordan man lærer å følge en regel; noe må gå forut for og ligge under vår evne til å forstå regelbaserte instruksjoner før vi forstår regelen, og det er det samme med sjakk. Vi konkluderer at den praktiske bruk av begrepet mønstergjenkjennelse synes å være for problemfylt til at det kan ha den forklaringskraft det tradisjonelt tilskrives.

· Konseptuelle Problemer

Intuitivt synes “mønster” å indikere en helhet eller en slags totalitet som gjentar seg selv i sin helhet, og nøyaktig hva konstituerer eller utgjør et sjakkmønster?

Pga. sjakkens mangfold eller variasjon og den identiske gjentagelse karakteristisk for begrepet ”mønster”, synes begrepet som forklaring på utvikling og tilegnelse av sjakklige ferdigheter å være fundamentalt problematisk og den tilsynelatende uforenlige forskjellen mellom de to slår oss når begrepet anvendes på sjakk, for hvordan forene disse to? En enkelt stilling kan ikke utgjøre eller konstituere et mønster all den tid gjentagelse er en iboende bestanddel i begrepet og hver eneste stilling er tilsynelatende unikt forskjellig. Et grunnleggende problem er å generalisere totalt ulike stillinger inn i den samme definisjonen av mønster, noe som synes umulig siden stillingene er unikt forskjellige og ingen spiller lever lenge nok til å se om en stilling gjentar seg selv og således være i stand til å fastslå et mønster. Pga. sjakkens mangfold vil formalisering av en definisjon av mønster som omfatter de uendelig antall forekommende unike stillingene, uten å krenke forstillingen om identisk gjentagelse, være prinsipielt problematisk. For mange vil rokade eller fianchettoposisjoner fremstå som mønstre siden disse spesifikke konfigurasjonene er kjent for uendelig å gjentas i mange ulike typer stillinger.

For å vise at dette er alt annet enn filosofisk flisespikkeri, kan nevnes at allerede Kant (1724-1804) gjorde oppmerksom på at begreper ikke defineres gjennom sin bruk. Til belysning kan nevnes ”rødt”, ulike mattbilder og nevnte rokadestillinger. Dersom vi spør hva ”rødt” er, peker de fleste på røde gjenstander, som bilder, bøker eller biler som kun er instanser eller eksempler, men ikke definerer hva rødt er, dvs. avgrenser ”rødt” i forhold til f.eks blått eller grønt. Tilbake til saken: ulike typer rokadestillinger eller matbilder som mønstre er problematisk av tre grunner:
1) stillingene som eksempler gir som sådan ingen definisjon av mønster (analogien til rødt)
2) stillingene er umiddelbart forskjellige hvor spørsmålet om hvordan vi får disse til å passe inn i én definisjon av mønster som omfatter begge på samme vis (slik allerede påpekt) øyeblikkelig melder seg og
3) videre er rokader forskjellig fra mattbilder i og med at førstnevnte synes mer statiske, mens sistnevnte synes å ha i seg en slags prosess eller dynamikk hvor en serie trekk spilles ut, for å nå et eller annet mål (matt) hvor mer presist enn å snakke om (statiske) mønstre synes å være taktiske operasjoner eller kanskje kombinasjoner, men dette er noe annet enn mønstre.

To konsekvenser: dersom én definisjon av selve begrepet mønster, som inkorporerer ulike stillinger, ikke kan gis, kan ikke ulike stillinger tjene som eksempler på mønster eller vi opererer med én definisjon av mønster pr. stilling, men dette løser ikke problemet, for som påpekt; hva er det ved f.eks rokadestillinger som gjør at denne skulle kunne sies å konstituere eller utgjøre et mønster og da melder definisjonsproblemene seg på nytt. For at spørsmålet om utvikling av sjakklige ferdigheter skal finne sin tilfredsstillende løsning, er derfor av ytterste viktighet at begreper defineres presist før de taes i bruk.
Den oppmerksomme leser har merket seg problemet med å fastslå når et mønster forekommer siden ett enkelt trekk resulterer i en helt ny stilling og hele stillingen må taes i betraktning under vurdering av hvilket trekk som skal spilles. Vil forandringen av en bondes posisjon innebære kun en forandring i et allerede eksisterende mønster i en stilling eller snakker vi om et helt forskjellig mønster pga. en fullstendig ny stilling? Med tanke på de praktiske og konseptuelle problemer, fremstår de gamle mesteres partier, med henblikk på spørsmålet om læring og hva man skal se etter, som paradokset vi møter i en av Platons dialoger; Hvordan lete hvis man ikke vet hva man ser etter? Hvordan lete etter noe du overhodet ikke vet hva er? Dersom du finner det, hvordan vite at dette var hva du ikke visste?

· Mønster vs. Struktur

Etter behandlingen av de praktiske og konseptuelle problemer knyttet til mønster, kommer vi til begrepet struktur som, uten at Rowson tilstrekkelig skjelner mellom de to, har sneket seg inn sitatet, og vi skal forsøke å vise hva denne forskjellen kan beløpe seg til.

I motsetning til ”mønster”, kan ”struktur” defineres som en mindre konfigurasjon eller fordeling av ressurser på avgrensede sektorer av brettet innenfor stillinger som helhet og som kan gjentas uten at hele stillingen den forekommer i, uendelig må gjenta seg selv. Mindre deler eller fragmenter innenfor en større totalitet vil naturlig nok gjenta seg selv oftere enn hele stillinger det kreves langt mer for at skal gjenta seg og derfor skjer ekstremt sjelden.

Selv med kun rester eller fragmenter av istykkerrevne eller ødelagte strukturer, kjenner vi umiddelbart igjen konturene av en intakt struktur innenfor stillinger som et hele uavhengig av hvordan resten av brettet ser ut. Mao., ser vi en ødelagt rokadestilling med bønder på f7, f6 og h7/h6, øyner vi straks muligheten for en springer på f5, og dette har mer å gjøre med gjenkjennelse av en struktur på en avgrenset del av brettet snarere enn et altomfattende mønster. Fortrolighet med temaer, motiver og strukturer kan avhjelpe hastighet i variantberegning, men viktigere synes fortsatt å være evnen til å frembringe konkrete og korrekte trekk ellers ville være vanskelig å forklare Magnus’ og Karjakins evne til å håndtere og spille stillinger de aldri tidligere har sett, siden de har hatt mindre tid enn mer erfarne (i alder) eldre spillere til å bli fortrolige med alle disse nye strukturene, motivene og temaene.

I tillegg synes sjakkdiskursen, dvs. måten sjakk snakkes om på, å antyde at ”mønstergjenkjennelse” ikke er den mest nøyaktige betegnelsen når man skal forklare tilegnelse av sjakklige ferdigheter. På ulike DVD-er og i ulike bøker møter vi aldri betegnelsen ”mønster”, kun ”struktur; vi ”svekker/forandrer/ødelegger/utvider/forbedrer stillingens struktur, ikke ”stillingens mønster”. Vi konkluderer at ”mønstergjenkjennelse” mer fremstår som en idealisert forenkling enn et begrep egnet til å forklare tilegnelsen av sjakklige ferdigheter og baner veien for det betimelige spørsmål; hvordan klart definere hva et mønster er og dersom ”strukturgjenkjennelse” er hva som utvikles ved å studere og spille sjakk, hvordan forholder ”mønstergjenkjennelse” seg så til dette?

Exformasjon

For å forklare sjakklige ferdigheter og vise at forestillingen om mønstergjenkjennelse er mer enn bare tilsynelatende problematisk, introduserer vi et begrep nytt i sjakklitteratur og sjakktenking.

Effektiv kommunikasjon kan sies å avhenge av en delt og implisert mengde kunnskap mellom personene som kommuniserer og denne delte konteksten kalles exformasjon, et begrep som betyr eksplisitt forkastet informasjon, dannet av Tor Nørretranders i sin bok Merk Verden, 1991. Tenkning, argumenterer Nørretranders, er faktisk en prosess hvor man kaster vekk informasjon og denne bortkastede informasjonen (lett omtalt som eksformasjon) er tilsynelatende avgjørende for automatisert atferd som involverer ferdigheter (som sykling eller piano). Eksformasjon er alt vi faktisk ikke sier, men har i hodet, når, eller før, vi sier noe som helst – mens informasjon er den målbare, påviselige ytring vi faktisk kommer med.

Hvis noen snakker om kyr, vil hva som sies være uforståelig med mindre personen som hører har en forutgående idé om hva en ku er, hva de er godt for og i hvilke sammenhenger eller kontekster man kan påtreffe en. Fra ytringens informasjonsinnhold alene, er umulig å lese av hvor mye eksformasjon den inneholder.

Eksformasjon kan, i vår sammenheng, beskrives som den totale mengden sjakkunnskap i hodene våre når eller før vi gjør et trekk og som faktisk overhodet ikke spilles ut men forblir implisitt. Når sjakkspillere studerer partier, bøker, magasiner og ser sjakk DVD-er, bygges et grunnlag for sjakkunnskap som muliggjør eksformasjon. Effektiv sjakkspilling og kommunikasjon kan derfor forklares som å avhenge av en mengde sjakkunnskap delt av spillerne og prat om mønstre ville være uforståelig om vi ikke allerede hadde en forutgående idé om hva et mønster er, hva de tjener til og i hvilke sammenhenger de kan påtreffes. Under partiets gang er det umulig å lese den underliggende eksformasjonskonteksten av selve trekkene og sjakkspill kan således forklares å være en ubevisst bortkasting av informasjon, akkurat slik en statue hogges ut av en marmorblokk, skjønt, i vår sammenheng, lar den eksplisitt bortkastede informasjon oss sitte igjen med trekk som kan sies å springe ut av en delt felles kontekst kalt eksformasjon. Underbevisst bortkasting av informasjon er nettopp hva som muliggjør automatisert atferd siden veien om vår tidkrevende bevissthet ville gjøre atferden alt annen enn automatisk. I motsetning til automatiserte aktiviterer som å sykle eller spille piano, kan sjakk best beskrives som semi- eller halvautomatisk siden sjakkspillere konstant må vurdere sine motstanderes trekk før de bestemmer seg for hva de skal gjøre. Det synes imidlertid som om at graden av automatisering avhenger av motstanden, skjønt i lyn- og hurtigsjakk, hvor betenkningstiden er alvorlig redusert, automatiseres atferden i enda sterkere grad.

Vi konkluderer at pga. konseptuelle og praktiske problemer, er det prinsipielt umulig effektivt å kommunisere ”mønstergjenkjennelse” som verktøy for frembringing av sjakktrekk og ei heller som et begrep egnet for å forklare utviklingen av sjakklige ferdigheter.

Skjønn

Ikke overraskende kan sjakkspilling sies å ha sterke likhetstrekk med et fenomen gjerne forbundet med Aristoteles’ diskusjon av fronesis, kjent som moralsk skjønn. Aristoteles reagerte mot Platons antakelse at dygd utelukkende bestod i kjennskap til generelle prinsipper og innvendte at moralsk handling avhenger av at man gjennom utøvelsen av skjønn anvender disse prinsippene under individuelle omstendigheter. Skjønn styres ikke av generelle regler; i stedet må det alltid svare til den gitte situasjons særegenheter. Således kan ingen tilegne seg skjønn ved å bli skjenket en eller annen formell doktrine, men kan læres kun gjennom å praktisere riktige handlinger. Skjønnets poeng (moralsk og ellers) er å gjøre oss tillitsfullt istand å møte situasjoner vi aldri før har påtruffet (siden det er mulig å trene på alle de situasjoner man kan komme opp i).

Den oppmerksomme (og ikke minst tålmodige) leser vil ha merket at pga. sjakkens mangfold, vil sjakkspillere mesteparten av tiden, befinne seg i stillinger de aldri før har påtruffet og det kritiske spørsmålet er hvordan dette overbevisende skal håndteres. Uavhengig av sjakklitteratur og studier, vil sjakkspillere føle seg en smule fortapt straks de møter ny grunn, hvilket underbygger John Watsons poeng at sjakk er et regeluavhengig spill og ikke kan spille i henhold til generelle regler og prinsipper, dvs. hver eneste stilling må spilles på dens egne premisser og ikke basert på en annen (ulike) stilling. Moralsk og sjakklig skjønn kan forklares som å bestå i samspillet mellom hjerne og sinn, for, dersom skjønn var fullt bevisst og gjennomsiktig, ville vi aldri utøve slett skjønn, ville vi vel? For å fortsette analogiseringen, kan sies at evnen til å spille sjakk ligner den å snakke et språk hvor vi på en eller annen måte er i stand til å forstå og ytre setninger vi tidligere aldri har uttalt eller hørt og Richard Retis treffende beskrivelse av sjakk som Capablancas morsmål, rinner oss fremdeles i hu.

Om det tillates å spille på lingvisten Noam Chomskys LAD (Language Acquistion Device), kan sies at sjakkspillere ledes og styres av en, kanskje kantiansk klingende CAD; Chess Aquisition Device” som muliggjør sunt skjønn hvis grunnlag er det subtile samspillet mellom å vite hva vi skal beholde og hva vi skal forkaste blant alle trekkforslag og i artikkelens siste del skal vi kikke nærmere på hvordan vårt sjakklige skjønn kan forbedres slik at vi kan fatte bedre beslutninger ved brettet.

Utvikling av sjakklige ferdigheter

Ofte oppmuntres sjakkspillere til å lese sjakkbøker og se DVD-er for å forbedre spillestyrken. Skjønt disse kan inspirere, motivere og fascinere, lider de av en alvorlig didaktisk slagside. De utvikler ikke spillestyrken genuint fordi de kun fyller spillerens RAM (dvs. korttidshukommelse) mens de leser eller ser, mens frembringelsen av kvalitetstrekk styres av underbevisste prosesser.

Det finnes imidlertid én vanntett metode for utvikling av spillestyrke og forbedring av skjønn som reduserer, om ikke fullstendig luker ut, bukketendenser. Denne metoden trener underbevisstheten mer målrettet enn utilstrekkelige bøker og DVD-er som mer retter seg mot bevisstheten. Slik Alexander Kotov gjengir den i sin ”Think like a Grandmaster”, er metoden som følger:

· Uavhengig av hva slags stilling du foretrekker å analysere, åpning, midt- eller sluttspill, kompliserte eller enkle; finn kommenterte partier og spill igjennom til du kommer til det punkt hvor det er flest varianter.

· Dekk kommentarene med et stykke papir og, uten å flytte brikkene, analysér stillingen mellom 30 min og 1 time. Dersom variantene er ekstremt kompliserte kan du notere mens du analyserer.

· Når tiden er ute avslutter du analysene og avdekker kommentarene i boken eller bladet og så sammenligner du dine analyser med kommentatorens (dette er avgjørende, fordi det trener og disiplinerer hjernes evne til korrekt å oppfatte stillinger korrekt)

Strengt tatt er dette Kotov-metoden, og ikke hans svært kritiserte grafiske presentasjon av analysetrær. Dette er metoden som sendte Kotov til super-GM styrke, og selv om Kotov ikke visste hvorfor, kan vi delvis forklare hvorfor og det kan kort formuleres som TWT: ”Targeted Wiring Training”, eller målrettet trening av synapser og nevrale nettverk. All den tid tenkning er ubevisst, aner vi ikke hvordan sinnet ser ut når vi overveier, frembringer sjakktrekk eller analyserer stillinger. Kotov forsøkte kun å skape en slags orden i en ellers utilgjengelig verden, men hva vi vet er at denne metoden seriøst forbedrer våre sjakklige ferdigheter uavhengig av hvorvidt sinnet ser ut som trær, båter, sko eller pingviner. Denne metoden trener samtidig en rekke ulike sjakklige ferdigheter selv om de ikke trenes hver for seg individuelt og spesifikt.

I begynnelsen vil det være et stort avvik mellom dine analyser og kommentarene, men med tiden vil du lære å avgrense og presisere relevante trekk og varianter da denne treningen og sammenligningen vil målrettet sikte mot og trene sinnets evne til å oppfatte sjakkstillinger og produsere kvalitetstrekk. Til å begynne med kan nok denne treningsmetoden oppfattes som tidkrevende og monoton, men tålmodighet og grundighet vil gi rikelig tilbake siden du vil:

· Fullstendig mestre en ny og viktig stilling.

· Få tillit til egen evne til å spille denne stillingen med begge farger mot hvem som helst.

· Øke forståelsen og gleden av publiserte partier med denne stillingen.

· Lære de ulike åpningsvarianter og trekkrekkefølger som leder partiet til din stilling.

· Utvide åpningsrepertoaret og teoretisk kunnskap, samtidig som studievaner og forskningsferdigheter forbedres.

· Bli mer fortrolig med stillinger med liknende bondestrukturer og temaer (merk ikke ”mønstre”).

· Absorbere motiver og finesser du kan anvende i andre stillinger.

· Dramatisk forbedre kombinatoriske ferdigheter.

· Forbedre både kort- og langsiktig planlegging.

· Analysere dypere, raskere og mer nøyaktig.

· Trene deg til å tenke objektivt og redusere avhengigheten av dogmatiske prinsipper og stereotype oppfatninger.

· Øke oppmerksomheten og respekten for de myriader av muligheter og skjulte ressurser i en gitt stilling.

· Forbedre kreativiteten og evnen til å oppdage originale ideer.

· Oppdage at ditt analytiske potensial ikke så begrenset som du kanskje antok.

· Forbedre konsentrasjon og oppmerksomhet.

· Skjerpe brettvisualisering og utvikle sans for brikkekoordinasjon og romforhold.

· Utvikle tålmodighet og utholdenhet og kontrollere impulsive tendenser

· Oppdage betydningen av tilstrekkelige hjemmeforberedelser.

· Stimulere appetitten for å studere og spille sjakk.

· Øke Ratingen og den generelle spillestyrken betydelig.

All ære til Alburt for å liste opp fortrinn Kotov synes å utelate.( “Test and Improve Your Chess”, pp. 38-39)

Tilslutt kan vi legge til:

· Spille raskere, mer besluttsomt og mindre nølende.

· Få selvtillit i møte med sterkere motstandere.

· Overvinne tendenser til å undervurdere svakere motstandere.

· Forbedre og stole på din intuisjon og oppfinnsomhet.

· Utvikle og forbedre dømmekraft og skjønn.

· Dramatisk forbedre samspill mellom hjerne og sinn.