4/4-2008

Om å la sjakken sprenge rammene som de 64 feltene gir
Synet på, og opplevelsen av vårt kjære spill varierer fra person til person har jeg erfart. Og da snakker jeg om sjakkspillere, ikke de aller fleste andre mennesker som ikke aner hva sjakk er eller går ut på. Og selv har jeg gjerne hatt nokså blandede følelser omkring aktiviteten min. Etter ei dårlig turnering og et elendig resultat så er det for eksempel ikke fritt for at jeg rett og slett synes det hele er noe meningsløst tull. Men kanskje er det slik at det nettopp er disse nedturene som likevel gir grunnlag for mening i det hele? I vår støyende og merkelige verden er det noe usminket og ekte over sjakkspillets mysterier og til tider uoversiktlige kaos. Et tapt parti og gedigne feiltrekk kan man ikke lyve seg bort fra og forteller sin nakne sannhet. Men etterhvert som jeg har rukket å bli eldre så slår det meg at jeg ser med stadig mildere øyne på disse feilene.

Sjakk er og blir et kjempevanskelig og komplisert spill, så derfor tenker jeg at ingenting er mer naturlig enn feiltrekk. Ja, de er rett og slett uunngåelig! På alle nivå. Bare ta en titt på di siste superturneringene om du lurer. Og når et parti i tillegg begynner å vare i fire, fem og seks timer så må jeg si at det er verdens mest naturlige ting at brølere kommer. Å ikke gjøre tabber over så mange timer er ikke naturlig for folk flest! Og de andre. Dermed slår det meg at det å spille sjakk på mange måter er en
selverkjennelsesprosess. Du verden hvor godt kjent man kan bli med seg selv og ens egen feilbarlighet når man spille sjakk over mange år. Å være sjakkspiller kan derfor kanskje sette i gang rene forsoningsprosesser i en. Man utfordres til å lære å se på seg selv som en som gjør feil. For de lar seg ikke fjerne. Men det er greit. Sånn skal det være tenker jeg da.

Og så er det bare å fortape seg i spillets uoversiktlighet og uendelige bredder og dybder. Eller er det bare våre egne uendelige indre dybder som gjenspeiler på brettet når stillinger begynner å ligne det rene kaos og virker å være ubegripelige? Sånn sett er vel da sjakken en god plass å la litt indre kaos, vår kreativitet, impulsivitet og følelser få komme til uttrykk. I denne sammenhengen blir da tapte og vunnede poeng litt underordnet. Dette får meg da til å se likhetstrekk mellom en sjakkspiller og for eksempel en konsertpianist som gjennom noen timer på podiet spiller seg søkkvåt i sin veksling mellom myke lyriske toner og bisarre kraftfulle disharmonier. Som tonene setter i gang grenseløse opplevelser og forestillinger i mennesket og følelser som favner vidt og bredt, så kan også sjakken gjøre det samme. De 64 feltene, eller tangentene på flygelet, blir da et utgangspunkt for noe som rekker langt utover dets fysiske rekkevidde. Snakket vi om sjakk som kunst og åndsverk en gang, ikke bare et spørsmål om tabeller, idiotiske tallangivelser fra Fritz og ratinglister på hver en knaus? Så, ja til sjakkens kaos og vekslinger mellom det fullkomne og det rene sammenbrudd. Her et eksempel fra forrige helgs serieavslutning i Ishavsserien hvor jeg fikk til alt, både det storslåtte og det komplette sammenbrudd: