8/6-2007

Min egen innsats
Før årets NNM blir helt glemt så må jeg si noe om min egen innsats her. Jeg vant altså mesterklassen og er godt fornøyd med det! I disse tider med fantastiske prestasjoner fra Magnus Carlsen og ellers spill på et himmelhøyt nivå i kandidatmatchene forøvrig i Elista, så er det ingen anledning for å ta av over å ha blitt nordnorsk mester. Sjakk på høyeste nivå påminner en om hvor man selv befinner seg i sjakkens verden. Men samtidig så er det lov, og samtidig er det riktig synes jeg, å verdsette det man merker betyr noe for en. Og jeg merker at det å vinne NNM betyr noe for meg! Jevnt ble det, og det måtte kvalitetsberegning til for å skille meg og andremann Torben i feltet. Etter mange andreplasser i NVGP-turneringer nordpå i 2006, så er det noe naturlig over at det før eller siden også måtte bli min tur. Og NNM 2007 var altså turneringen hvor det skulle skje igjen for meg. Slik jeg ser det så vant jeg fordi jeg lyktes med mitt turneringsopplegg hvor jeg prøvde å balansere mellom å spille nokså hardt på vinst og litt mer forsiktig spill med vektlegging på det solide og det å ikke risikere for mye. Og så ville jeg noe. Jeg ville vinne NNM, eller ihvertfall gjøre et godt turneringsresultat. Slike drivkrefter hjelper gjerne på motivasjonen og konsentrasjonen. Konklusjonen får dermed bli at det er håp også etter de fylte 40! Og plutselig merker jeg at Kortchnoi har blitt en inspirasjonskilde. Å lese om hans karriere etter at han var passert de 40 anbefales herved alle på min alder og oppover!

Jeg vant altså tre partier i NNM, og spilte tre remis. Her følger mine vinstpartier. Først oppgjøret mot Trond Romsdal. F.t. så er det nesten slik at vi vinne annenhver gang mot hverandre når vi møtes. I Rallarsjakken i Narvik i april tapte jeg etter å ha blitt helt utspilt, mens det denne gangen var min tur å kjøre løpet:




Partiet mot Kingisepps, Narviks og Harstads Sergey Zhuravlev ble en direkte konfrontasjon umiddelbart etter start. Kort varte det, og det var altså jeg som fikk satt inn noen avgjørende støt først. Akkurat da man skulle tro at Sergey som spilte hvit hadde funnet trekket som ville gi meg store problemer, så kunne jeg snu det hele med et trekk som ikke er enkelt å se rekkevidden av ved første øyekast. Det tok da også en stund før jeg selv skjønte hva slags muligheter som åpnet seg for meg. Men det var ikke slutt med det, og hadde Sergey gitt dronningen på riktig måte, så kunne han kanskje likevel klart å få såpass mye motspill at jeg ville fått problemer med å håndtere den sorte stillingen:




Partiet mot Jan Sigmund Berglund var litt i klassen av partier hvor jeg ikke ønsket å ta for stor risiko og heller prøve å spille solid og tålmodig. I ei balansert stilling kom partiet inn i en fase hvor det gjaldt å trø rett. Dette ble ikke helt gjort fra min motstanders side, og med ett fikk jeg et kraftig initiativ på dronningfløyen:




I etterkant har jeg ellers lagt merke til at jeg nå er med i ei gruppe på åtte spillere som har vunnet NNM tre ganger eller mer siden 1920-tallet. Det er også noe…