TSK-spalta
Gunnar Berg Hanssen

Oversikt over spalter

12/10-2007

Sluttspill med løper mot springer

Det er vanskelig å drøfte sluttspill med løper mot springer uten samtidig å komme inn på spørsmålet om hvilken brikke av de to som er best. Den mest benyttede tallskalaen for verdisetting av brikkene gir begge en verdi på 3. Dette forteller noe om at løperen og springeren er like mye verdt til tross for veldig ulike egenskaper. Men når man har lært at disse brikkene er verdt 3, så bør man skynde seg videre for å lære noe mer om dem! For noen stillingstyper favoriserer løperen framfor springeren, mens det i andre tilfeller omvendt. De tingene som gjør det slik kan være verdt å se nærmere på og legge til ens sjakkforståelse. Oppramset punktvis så kan følgende liste lages:

- Ofte er løperen og springeren jevngode i åpningsspillet og i midtspillet
- Etterhvert som flere og flere bønder byttes av og stillingen blir mer og mer åpen, så blir løperen ofte litt bedre enn springeren!
- For at springeren skal være god og en effektiv offiser så trenger den ofte å være sentralisert og dekt av en annen brikke!
- Løperen kan være god og en effektiv brikke selv om den står plassert på kanten av brettet og trenger ikke i samme grad som springeren å være dekt av en annen brikke.
- Springeren fungerer best i stillinger med bønder på kun den ene fløyen.
- Springeren fungerer best i lukkede og blokkerte stillinger.
- Løperne er mer effektive i stillinger med dynamisk bondestruktur (bøndene er
ikke blokkerte og kan bevege seg framover når det er ønskelig).
- Løperen er mindre effektiv i stillinger hvor egen bønder står på samme farge
som den fargen løperen beveger seg på.
- I sluttspill med to løpere mot to springere favoriserer løperparet.

Med disse punktene som utgangspunkt så kan man gå i gang med å drøfte sluttspill med løper mot springer. I det følgende vil dette skje ut fra følgende kjensgjerninger ved stillingene:

- Blokkerte stillinger
- Åpne stillinger
- Stillinger med bønder kun på den ene fløyen
- Stillinger med bønder på begge fløyene
- Stillinger med konge, løper og to bønder mot konge og springer
- Stillinger med konge, springer og to bønder mot konge og løper

Vi starter med blokkerte stillinger. Som nevnt over så favoriserer disse stillingene springeren. En av grunnene til det er at blokkerte stillinger gjerne er “langsommere” enn åpne stillinger. Bøndene står på stedet hvil og springeren i samarbeid med egen konge har tid på seg til å infiltrere motstanderens stilling. Til gjengjeld blir løperen fort passiv og tilskuer til det hele når den ikke kan samvirke med bevegelige bønder som tar terreng og setter springerens aksjonsradius på prøve. Det følgende eksemplet sier mer om dette:




At blokkerte stillinger favoriserer springeren over løperen ser man i sluttspill etter sluttspill. Men dette i seg selv er ikke nok i seg selv. For å kunne omsette denne fordelen i noe så må egen konge i tillegg være aktiv, som alltid i sluttspill. I det følgende ser vi dette igjen, og sorts dårlige løper (bøndene står på samme farge som den fargen løperen beveger seg på) er sjanseløs. Stillingen er fra partiet Szily-Balogh, Ungarn 1947:




Så til noe helt annet. I åpne stillinger er rollene ofte helt omsnudd. Løperen kan være springeren fullstendig overlegen. Ellers ser vi i den følgende studien av Averbach fra 1958 et eksempel på hva som menes med at springeren trenger dekning av andre brikker. Her er dette ikke tilfelle, og dermed eier den ikke fotfeste på brettet og kan lett jages av hvit:




Denne studien forteller også noe om forskjellen mellom løperen og springeren. Mens løperen kan innvirke på begge fløyene samtidig, så har en springer som må forholde seg til en fjern fribonde svært begrenset virkeområde. I det neste eksemplet er springeren dekt denne gangen, og lar seg følgelig ikke jage. Likevel kan springeren bli fullstendig dominert i åpne stillinger, som vist i det følgende, en studie av Alexey Selezniev fra 1915:




Så litt om stillinger med bønder kun på den ene fløyen. Som nevnt i et av de innledende punktene så favoriserer stillinger med bønder kun på den ene fløyen springeren over løperen. Likevel er ikke dette i seg selv nok til vinst. For å kunne vinne må andre fordeler også være til stede for spilleren med springer, så som en aktiv konge, at motpartens løper er dårlig (egne bønder på samme farge som løperen) og/eller bedre bondestruktur. I det neste eksemplet har nettopp spilleren med springer noen tilleggsfordeler uten om det at bøndene er på èn og samme fløy: Aktiv konge, merbonde og sorts f6-bonde som er et angrepsmål for hvit. Stillingen er fra partiet Georgiev-Kyriakides, Novi Sad 1990. Analysene er av Nikolay Minev, gjengitt i Yasser Seirawans bok Winning Chess Endings:




Dette var et innholdsrikt eksempel. I det neste eksemplet, hentet fra partiet Bent Larsen-Anthony Miles, Reykjavik 1978, ser vi ei stilling hvor merbonden til den ene parten hjelpes på vei av en løper i stedet for en springer som i eksemplet vi nettopp så. Igjen er det grunn til å ha tro på at springeren er bedre enn løperen når det kun er bønder på den ene fløyen. Dette rekker i det vi skal se til remis, minusbonde til tross:




Med bønder på begge fløyene kommer løperens langtrekkende egenskaper igjen til sin rett. For å illustrere dette tyr vi først til en tidligere verdensmester. Eksemplet er fra matchen Bobby Fischer-Mark Taimanov, spilt i Vancouver i 1971 hvor amerikaneren vant seks strake partier mot russeren. Her det fjerde matchpartiet hvor Bobby Fischer med de hvite brikkene gikk på kryss og tvers med sin løper, og kunne dominere sin motstanders springer fullstendig. Etter å ha optimalt sin egen konges plassering var så tiden inne for å bryte ned sorts stilling ved å ofre løperen mot vinnende fribønder:




Mer av det samme. Stillingen er fra partiet Benkö-Parma, spilt i Beograd i 1964. Stillingen ser holdbar ut for sort ved første øyekast. Sort har ingen store svakheter i stillingen, materielt er det likt og bondestrukturen er symmetrisk med to mot to på dronningfløyen og tre mot tre på kongefløyen. Hva har så hvit da som gir vinstsjanser? Vel, det er altså bønder på begge fløyer, noe som favoriserer hvit som har løper mot sorts springer. I tillegg er hvits konge som står i sentrum mer aktiv enn sorts. Slik gikk det hele til:




Til slutt litt om stillinger med løper mot springer, og hvor den ene parten har to bønder, den andre ingen! Hvorfor denne konstellasjonen av materiell? Vel, med bare èn bonde mot ingen er remisen et sannsynlig resultat med mindre ikke andre ting ved stillingen skulle tilsi noe annet, så som at spilleren med merbonden har en aktiv konge og at merbonden er langt framskutt og i nærheten av forvandling. I det følgende eksemplet har vi ei stilling hvo den ene parten har konge, løper og to bønder, den andre kun konge og springer. Om den stillingen vi skal se nærmere på er dèt å si at hvit først skal avansere sine merbønder når løperen dekker felter foran dem. Bøndene skal ellers avanseres slik at den første som går er den som havner på motsatt farge som den som løperen går på. Er det mulig å få noe fornuft ut av dette? Vel, vi lar trekkene tale:




Så var det springerens tur til å ledsage to merbønder i mål. Igjen er det Yuri Averbachs analyser som får lov å illustrere dette temaet. For å vinne må hvit bl.a. unngå at sort klarer å blokkere bøndene slik at de ikke kommer videre. Og samtidig så er det ikke bare å gå med bøndene da de i tillegg for eksempel kan bli utslettet begge to ved at spilleren med løperen ofrer sin offiser dem. For å klare alt dette og samtidig få bøndene fram, krever derfor en del trekk og at hvit går langsomt fram. Det tar altså lenger tid å vinne med springer og to bønder enn løper og to bønder. Til stillingen:




Igjen må Yasser Seirawans bok Winning Chess Endings nevnes, som ei bok å kjøpe om man skal kjøpe seg en sluttspillbok, og som kilde til denne og flere av de andre TSK-spaltene om sluttspill.