17/2-2006

Bikkjeslagsmål
Et sjakkparti kan ta mange veier.  Når en angrepsspiller knuser alle forsvarsrekker og vinner i stor stil, så gjør dette alltid inntrykk.  Det samme kan sies om nedspillinger med posisjonelle midler, eller når sterke sluttspillferdigheter gjør seg gjeldende.   Tidligere verdensmester Anatoly Karpov har sagt at et godt sjakkparti gjerne skal være strategisk oppbygd, og kuliminere i taktisk spill som avgjør det hele. 

Selv har jeg sans for det jeg vil kalle bikkjeslagsmål.  Dette er harde og jevnspilte partier med masse innhold.  Begge partene må gjerne være involverte både i forsvar og angrep, og trusler må gjerne bli besvart med mottrusler, eller parader som man knapt skulle tro var mulige i stillingen. Sterke angreps- og forsvarstrekk må gjerne avløse hverandre, og partiene preges av spillere som satser og som våger.  At spenningsnivået er stort hjelper også, for eksempel fordi mye står på spill. 

Slike partier er sjeldne feilfrie.  Parallelt med at spillerne gjør sterke prestasjoner under spillets gang ved å finne gode og kreative trekk, så dukker gjerne feiltrekk opp inn i mellom.  Spesielt gjelder dette når tidsnøden er der.  Dette forringer imidlertid ikke et parti så mye synes jeg, men er bare en naturlig del i en heftig kamp mellom partene.  Jan Sigmund Berglund og Thomas Robertsens partisamlinger består av mange harde kamppartier.  I Tromsøsjakken 2004 møttes de, og fort oppsto store komplikasjoner: