25/4-2008

Sinnelag
Ett forhold som jeg har festet meg ved som sjakkspiller i snart 30 år er hvor stor rolle ens sinnelag har når man spiller sjakk. Med sinnelag menes gjerne de holdningene og den innstillingen man har til noe, for eksempel når man skal spille sjakk. For min egen del så har det sinnelaget jeg har hatt variert og skiftet opp gjennom årene. Forrige helg vant jeg Rallarsjakken i Narvik, noe det er 24 år siden sist jeg gjorde. Utgangspunktet mitt før forrige helgs turnering var at jeg hadde gjort meg opp noen ganske klare meninger om hva jeg ville prioritere og vektlegge under partiene i Narvik. Disse var:

- Spille skarpe åpninger
- Tørre å spille med risiko
- Tørre å spille det jeg hadde lyst til å spille uten frykt for å tape
- Gi blaffen i om jeg ville tape eller ikke
- Gi fullstendig blaffen i rating, poeng i tuneringen og event. turneringsseier
- Forsøke å spille oppfinnsomt og kreativt
- Gå for kamppartier og komplikasjoner
- Ikke bry meg om å ha kontroll

Dette står for meg som nærmest det motsatte av en annen type sjakk som jeg kanskje har spilt i de fleste partiene mine, sjakk hvor kontroll har vært bærebjelken i spillet mitt. Kontrollsjakk har imidlertid for meg til tider vært som å forsøke å holde styr på ti ville hester. Og når jeg har syntes jeg har lyktes med det så har tilfredsstillelsen over det vært der, selv om det også i mange tilfeller vell så mye kan ha vært snakk om at det har vært hester som i utgangspunktet har vært ganske rolige og tamme. Med den sjakken jeg hadde til hensikt å spille i Narvik forrige helg så var imidlertid utgangspunktet det at jo villere hestene var, jo bedre! I stedet for å søke å begrense mulighetene så var målet å åpne opp for flest mulige varianter, ventede og uventede trekk og ideer. Sjakken blir da fort ganske så uoversiktlig, i hvert fall for meg. Noe får jeg nok med meg, og gudene skal vite at enda mer aner jeg ingenting om i det jeg spiller. Men det gir anledning for å bruke min fantasi og sider ved meg som gjør at jeg som sjakkspiller får utfoldet andre sider ved meg selv og ved min sjakk enn om jeg sitter der å kunne prøver å spille forebyggende, solid og stoppe motstanderen.

I Rallarsjakken synes jeg at jeg fikk til noe av det nevnte i fire av fem partier. Partiet mot Sergey Zhuravlev er jeg ikke fornøyd med. Men at jeg ikke fikk til noe der hører med til sjakken. Det er uunngåelig å ikke spille partier med jevne eller ujevne mellomrom blir skrøpelige og dårlige. Og mange ganger så kan dette også ha en direkte sammenheng med ens motstander som spiller godt og som har skjønt ett og annet om hvordan stoppe ens eget spill. Og Sergey spilte godt mot meg selv om jeg kanskje ikke sto så dårlig som det jeg trodde underveis. De andre fire partiene var det imidlertid liv og røre i. Partiet på fredagskvelden mot Andreas Larsen fikk en original karakter og ble ganske så spennende å spille. Men fordi jeg ikke var så redd for å tape, så var jeg heller ikke særlig nervøs under spillets gang. Dette har jeg tro på frigjorde sinnet mitt noe og gjorde at jeg lettere kom på ideer såvell som at jeg våget å gå inn i spennende og interessante ting. Men til grunn for det hele var antakelig at jeg på forhånd hadde gjort meg opp en mening og at jeg var klar til å tape, når som helst og hvor mange ganger som helst i løpet av helga:




På lørdagskvelden var så min motstander Tobias Pettersson. Dermed fikk jeg anledning til å spille Semi-Slavisk med sort og i tillegg den skarpe Anti-Moskvagambiten. Noe pent parti ble det ikke. Men etter det som er skrevet over så skal det ikke mye til å gjette at dette heller aldri var mitt mål med mitt spill. Objektivt sett skiftet fordelen mellom partene. Det var imidlertid jeg som sto til tap først, og min motstander til slutt:




I siste runde var så min motstander Peter Flermoen fra Harstad. Å blåse til kamp i møte med ungdommen er alltid morsomt. Det hele fremad!